Diverse anmeldelser og omtaler av Magellans kors
Forrykende filippinsk faenskap
Roar Sørensen har med sin Magellans kors skrevet en svært unorsk krim fra et av klodens mest korrupte land. Vi leser om grufulle forbrytelser begått av en stinkende allianse av organiserte kriminelle og maktkåte, grådige filippinske politikere. Filippinene er et svært ressursrike land og verdiskapningen der burde kunne forsørge alle innbyggere på anstendig vis. Men politikerne her har i lang, lang tid vært mer opptatt av å fylle sine egne hemmelige bankkonti enn å sørge for sitt folks ve og vel. Sørensen har skapt en tradisjonell problematisk helt med en tragisk fortid som utnyttet ektefelle, far til et dødt barn og sparket politimann. Han har et særdeles fortrolig forhold til whisky, vodka og øl, men har moral, integritet og hjerte. Skildringene av fattigslige filippinske boliger som stinker kloakk, skitt og frastøtende dyreliv bestående av rotter, kakerlakker og edderkopper, virker autentiske. Men så kan Sørensen skilte med fjorten års botid på øygruppen. Boken har en spenningskurve nesten som på en Tina Turner konsert, med start i hundre og stigning derfra. Den mislykkede norske innvandreren Stein Inge Olsen, Stingo, avbrytes i et selvmordsforsøk av en ung kvinne på flukt som trygler om hjelp. Hun rekker å fortelle at noen planlegger å drepe landets president før hun myrdes. Å vite for mye om korrupte forbryterske politikere på Filippinene er livsfarlig. Derfor jages han gjennom sump, jungel og slum. Skal han berge livet, tvinges han til å avsløre narkotikahandel, hemmelige karteller og råtne politikere. Til de lesere som synes at bokens hendelser smaker av manisk, hyperaktivt overkill, kan man si at historien bygger på virkelige hendelser og du skrus fast i lesestilling. Det blir ikke lett for forfatteren å toppe denne.
/Berit Kobro, terningkast 5 i VG
Magellans Kors - årets påskekrim?
Roar Sørensen bor på Filippinene og byr oss med Magellans Kors en kriminalroman etter tradisjonelt format. Det er unektelig en berikelse for boken at forfatteren har bodd mange år i landet og du skal virkelig elske Filippinene for å beskrive landet så grotesk som Roar Sørensen tidvis gjør.
Boken tar oss med til Cebu City, videre ut i provinsene, er innom Manilla og tilbake igjen – men dette er absolutt ikke en reiseskildring som filippinske turistmyndigheter ville sponse. Tvert imot er Roar Sørensen så dristig i sine beskrivelser av fattigdom og korrupsjon at han burde få en pris bare for å tørre å fortsatt bli boende. Bokens ledende skikkelse, Stingo, er en fjern fetter av Harry Holde og Varg Veum – bare enda litt mer forsoffen, enda litt mer bedugget og sosialt mistilpasset. Med et konkurstruet motorsykkelverksted som daglig geskjeft spinnes han plutselig inn i en vev av intriger og svik, narkotika og drap. Underveis stifter han livsfarlige bekjentskaper med kjeltringer fra myndigheter, motstandsrørelse og det militære maktapparat. Historien er handlingsmettet fra første til siste side og Stingo kunne glatt overtatt for Bruce Willies som rollefiguren John McClane i Die Hard filmene. Blod, svette, sprit og piller tar stor plass og spenningen som knytter seg til hvorvidt han vil overleve eller ei, er en konstant motivasjon for å lese videre.
Plottet – som vi ikke skal røpe her – er sammensatt og byr på overraskende vendinger underveis. Persongalleriet inkluderer en pensjonert journalist fra Aftenposten med et markant underskudd på kroppslige lemmer, men med et desto mer bekvemt overskudd på kontoen, en snerten femme fatale, og som nevnt over – et nennsomt utvalg av kjeltringer. Språket er fargerikt – og Sørensen er en kløpper på å male ut bilder av motbydelige omgivelser. Enkelte ganger er det nesten som om stanken av Filippinenes verste sider siver ut mellom permene. Dialogene er gode, men hadde kanskje blitt enda bedre om forfatteren hadde latt oss bli bedre kjent med flere av bokens sentrale skikkelser.
For oss på asiaforum er det spesielt med en roman som spiller seg ut på Filippinene – mange har et nært forhold til landet og Magellans Kors gir næring til vår tankeverden. Jo Nesbø skrev Kakerlakkene fra Thailand og mange av forumets medlemmer leste den med stor glede. Vi er nok på mange måter å betrakte som spesielt interesserte og på den måten er vi en takknemlig gjeng å dytte slike bøker på. Det store spørsmålet er likevel – er dette en god bok som står seg utenfor kretsen av spesielt interesserte? Ja – absolutt. Jeg vil ikke ha problemer med å anbefale denne boken til hvem det skulle være – og kanskje asiaforums omfavnende interessesfære heller vil fremtvinge kritiske innvendinger som andre lesere ikke like selvfølgelig ville komme med?
Det er liten tvil om at Roar Sørensens fremstilling av Filippinene kan oppfattes som kontroversiell av enkelte – han legger ikke fingrene imellom for å si det slik. I etterordet på boken serverer han oss plottets bakgrunn, som har rot i virkelige hendelser – og når leserne lukker boken, så vil det for mange være med en nyvunnet følelse av at Filippinene ikke er noe annet enn en stinkende, sydende pøl som koker over av korrupsjon og faenskap. Slik er det jo ikke, men om påskeegget også i år skal fylles med en god krim, så er Magellans Kors en sikker vinner. Dessuten vet den opplyste leser at Roar Sørensen fortsatt bor på Filippinene og foreløpig ikke synes å ha det minste lyst å flytte hjem igjen til Norge. Det er bra – for kanskje finner han da tid til å skrive flere bøker om Stingos opplevelser.
Asiaforum
Brutalt, og glimrende fortalt
"Roar Sørensen er en forfatter med solid grep om språk, språklige virkemidler og fortellerteknikk... " "Magellans kors er en gjennomarbeidet, stilsikker og sjangertro roman som hever seg godt over gjennomsnittet av norsk kriminallitteratur. Absolutt å anbefale."
/Kjell Mære, Valdres
Krim som skiller seg ut
"Roar Sørensen vet hva en god spenningshistorie bør og skal inneholde."
/Jørn Lier Host, Østlandsposten
Actionkrim utenom det vanlige
"Et drivende godt språk og handling som foregår på Filippinene." "... en bok det er vanskelig å legge fra seg."
Oppland Arbeiderblad
Heseblesende action
"Skikkelig røverhistorie der språket og handlingen er like tøft." "... Sørensens helt er en klassisk tøffing; selvdestruktiv, kreativ og ordkjapp." "... Stingo kastes inn i håpløse situasjoner, og krabber eller råkjører ut av dem på spektakulært vis."
/Tarald Aano, Stavanger Aftenblad
Filippinsk jubaluba
"... et spennende eventyr..." "... skriver godt..."
/Ingrid Brekke, Aftenposten
En pageturner av de sjeldne
Roar Sørensens actiontriller Magellans kors er drivende spennende, fargerik og har humor, tempo og troverdige skikkelser. Det siste gjelder ikke minst Stingo, Stein Inge Olsen, den norske, tidligere politimannen som er hovedpersonen i romanen.
Stingo har i noen år levd et mistrøstig liv på Filippinene, og er i ferd med å avslutte livet for egen hånd da det banker på døren. En hardt såret kvinne gir Stingo opplysninger om et forestående attentat på landets president før hun dør i armene hans.
Slik informasjon er det farlig å sitte inne med i et gjennomkorrupt land. Stingo jages gjennom slum og jungel. Bare han kan redde landet fra å bli et nytt diktatur.
At ikke denne boken har fått større oppmerksomhet, er rett og slett urettferdig. Det har kanskje sammenheng med dårlig markedsføring fra Juritzen forlag sin side, til tross for en rosende anmeldelse av Berit Kobro i VG. Jeg har ikke sett romanen avertert noe sted. Selv ble jeg anbefalt den.
Dessuten ble boka lansert i god tid etter julesalget, i midten av januar 2009.
Romanen er etter mitt skjønn en krysning mellom krim, thriller/action og adventure. En pageturner av de sjeldne, som bør fornøye selv kresne lesere av krimlitteratur med thrillerpreg. Jeg ble dratt med inn i Stingos verden og de miljøene som beskrives, og fattet raskt sympati for den rufsete hovedpersonen.
Mye skryt? Tja. Det er lenge siden jeg har lest en roman som har fenget slik Magellans Kors gjorde. Litt rusk er det: I begynnelsen av boken bruker forfatteren mange og gode metaforer, men utover i fortellingen blir de færre. Det skjemmer likevel ikke historien synderlig.
Historien bygger ifølge forfatteren på virkelige hendelser. Men som Roar Sørensen skriver i etterordet: "Det viktigste målet mitt med romanen har vært å underholde leseren. Jeg håper jeg har lyktes."
Det synes jeg han har. Jeg bare måtte vite hva som skjedde på neste side, og neste og neste… Gleder meg til oppfølgeren!
/Morten Kværnstrøm (tidligere redaktør av Kriminaljournalen), MLK Story
Magellans kors, av Roar Sørensen
Denne boka inneholder alt det en krimbok skal ha, og mer til. Antihelten Stein Inge Olsen, STINGO, har det til felles med hovedpersonene i mange krimbøker at han er uten jobb, forfyllet, desillusjonert, pengelens, uredd og utstøtt fra samfunnet (les Norge).
Allikevel klar Sørensen å gjøre skikkelsen til en interessant person man straks liker og er på parti med.
Det som gjør boka så flott er beskrivelsene av forholdene på Filippinene, både slik de fattige mennesker har det og slik de politiske tilstandene er. Selv om boka ikke er en dokumentar, inneholder den mange realiteter fra det filippinske samfunnet.
Roar Sørensen vet også hva han snakker om siden han har bodd der i mange år.
Boka er samfunnskritisk, spennende, humoristisk, men gir meg også en klump i halsen når Stingo tenker og "snakker" med sin døde sønn.
Absolutt en bok som fortjener en plass blant den 25 beste norske krimbøkene.
/Bodil Jorun Larssen, Dagbladets krimkåring
Forfatterbloggen
Stingo, antihelten som blir helt fordi han tror på løfter, Stingo som tror på vår moralske plikt som menneske og medmenneske. Og Magellans kors, er det korset menneskeheten må bære? Ingenting er som det ser ut til å være...
Ny krimforfatter og ny krimroman! Denne gangen fra en norsk journalist som har bodd på Filippinene de siste 14 årene. En ny krimroman som er mer enn god underholdning, en krimroman som rommer mange lag. Et av lagene er samfunnskritisk og politisk, selv om hovedpersonen flere ganger sier: "Det er ikke politikk, det er personlig." Men gjennom det personlige, grådigheten og maktbegjæret, ekskluderingen og markedskreftene, både i Norge og på Filippinene, handler det om politikk, både på linjene og mellom linjene. Særlig for dem som mener at det er politikk i det meste, både på mikro- og makronivå.
Handlingen bæres av den forhenværende politimannen Stein Inge Olsen, alias Stingo. En antihelt som møter veggen i Norge når kreftsyk sønn dør, skilsmissen kommer, gjeldsproblemene tar overhånd, alkoholen blir trøsten og han til slutt mister jobben. Det er enklere å leve ute, enn å bære børa som gjeldsoffer i Norge, så han rømmer til Filippinene.
Der han under et selvmordsforsøk blir avbrutt av Tara, ”Whisky”, en kvinne i nød. Som gir ham to oppdrag før hun dør: Det ene er å redde sønnen hennes, det andre er å avverge et attentat. Oppdragene krever innsats, mot og vilje. Og kampen mellom oppdragene, både hennes og hans egne og lysten til å gi opp, er bokas andre lag. Det laget åpnes spennende, berørende og engasjerende, langsomt og hurtig, etterhvert som handlingene avsløres og utspilles.
Innholdet i boka veksler mellom sterke kontraster, det ekskluderende velstandsnorge og det korrupte, fattig Filippinene, grådighet og enkle behov, stinkende rotter og duftende blomster, bristende tro og gryende håp. For de langsomme partiene i boka, de som handler om savn og håpløshet, brytes av actionpartier, blodige og rå. Vekselspillet mellom kontrastene forsterkes gjennom bruk av språket. De raske partiene med direkte og korte setninger, de langsomme partiene malende og beskrivende, nesten poetiske. Dette behersker forfatteren svært godt, og det forfører leseren hele veien. Til siste slutt, da en med følelse av sterkt savn etter mer må legge fra seg boka.
Bruken av metaforer inneholder også kontraster. Rotta, den stinkede og grådige rotta, kan godt leses som bilde på en samfunnsstyring som preges av grådighet og maktbegjær, korrupsjon, kriminalitet, prostitusjon og over- og undermennesker. Sammen med bildet på søppelberget som eser og stiger høyere og høyere og truer det menneskelige, trivsel og vekst.
Kontrasten til søppelbergene og rottene, esende og stinkende, er de hvite stjerneformede blomstene sampaquita, blomstene visne i en vase i starten av boka, og de samme blomstene friske i en vase på slutten. Samme blomsten som det vokste tusenvis av på graven til Taras familie, som ble drept. Nasjonalblomsten, søtlig duftende, som betyr "jeg lover". Et av de motivene Stingo har for å overleve, er løftene han har gitt. En mann med ære svikter ikke dem.
Ironien følger tett, særlig i actionpartiene og beskrivelsen av karakterer vi får antipati mot. Det avvæpner dem og morer leseren. Slik blir de både latterliggjort og forminsket. Og ironien er treffsikker og distansert, det glir inn umerkelig nesten usynlig og troverdig.
Troverdige er også karakterene i boka, enten det er den sympatiske hovedpersonen Stingo og nettverket hans, eller det er de usympatiske skurkene. Behov og motiv rulles opp. Vi blir godt kjent med Aslaksen, tidligere journalist med forfatterdømmer, og den kvinnelige hovedpersonen Tara, som dør. Foruten Stingos ekskone Grethe og hans ungdomskjærlighet Maiken. Den ene ironisk beskrevet, med en liten smak av bitterhet, den andre med lengsel og gode minner.
Surfer og skraper vi i overflaten, ser vi det vi vil, men graver vi i dypere lag - ingenting er som det later til å være - kan vi finne det viktige, de gode kreftene eller de mørke. Det alene gjør boka mer enn leseverdig. Så leseverdig at jeg ønsker meg mer – mye mer. Får vi det?
/E. M. Oscarsen, Forfatterbloggen
Magellans kors - les første kapittel her!
Kapittel 1
Det var det som var problemet med rotter, tenkte han, de visste ikke hvor grensene gikk.
Hannibal krøp rundt skrivebordslampen og begynte å snuse på bildet av gutten.
Og der gikk grensen.
Med et vræl rev han det fuktige sengeteppet til side og satte høyre fot på gulvet, selvsagt på et glasskår, noe som fikk munnen hans til å tømme seg i et nytt gaul. Han kastet seg over kontorstolen og slo om seg i mørket. Lamper, flasker, bøker, lommelykter og søppelbøtter fløy gjennom lufta.
«Helsikes rottejævel, rottepikk!»
Hannibal innså at slaget var tapt. Med en rasende pistring og et hatefullt blikk på den halvnakne, brølende skapningen hoppet han ned fra bordet, suste gjennom lufta som et flygende ekorn, landet på toppen av Elvis-albumene, sprintet hjulbeint langs veggen, forbi ølkassen og kom seg i dekning under senga.
Regnet hamret på bølgeblikktaket.
Med skjelvende hender plukket han opp bildet av den ti år gamle gutten. Tørket av rammen og glasset med T-skjorta. Trykket bildet mot brystet. Holdt det der en lang stund. Til hjertet begynte å slå i normalt tempo igjen.
«Jørgen …»
Nå som søppelbøtta lå på gulvet, med innholdet strødd omkring – halvspiste bananer, majones og burgere i en vassen grøt – fikk han dråpene fra taket midt i hodet. Iskalde monsundråper som rant nedover nakken og kinnene.
Et tordenskrall fikk huset til å riste.
Sanders, den stumme apekatten som hadde buret sitt over klesskapet i hjørnet, grep de rustne metallstengene og gjorde et hopp. Den lille apemunnen åpnet seg, men ikke en lyd kom forbi de gule tennene.
Sand, skitt og fuktige frø som kom dryssende fra papegøyeburet oppunder taket idet Ari, papegøyen, slo med vingene, skvaldret og laget et svare rabalder for å vise hva han mente om tordenvær, strømavbrudd og bekmørke.
En av firfirslene i taket smattet.
Langsomt satte han fotografiet tilbake på skrivebordet.
Han snudde seg og ristet på hodet. Rommet hadde utvilsomt sett bedre dager. Men sånn gikk det når man trodde at man kunne klare seg uten hushjelp. Eller, hvis han skulle være ærlig, ikke hadde råd til å ha en. Hvor skulle det ende når det ikke lenger var mulig å få tak i kvinnfolk som var villige til å stelle andres hus for hundre og femti kroner måneden?
Han plukket opp det grå papiret der de tjuesju pillene fremdeles lå i pene rader. En av pillene falt ned på gulvet. Tjueseks. Det burde holde. Ingen vits i å hamstre flere. Han hadde utsatt det lenge nok. Flere måneder. For ikke å si flere år.
Mange trodde det lot seg gjøre med sovepiller. Niks. Alle sovepiller var selvmordssikre. Det hjalp ikke hvor mange man tok. Hvis man da ikke svelget dem i kombinasjon med cyanid, tre liter 60 prosent og/eller rottegift. Sovetabletter var bare for folk som ville at andre skulle tro at de var suicidale. Barbiturater, derimot, i kombinasjon med en flaske whisky og fem glass vodka, det burde gjøre jobben. Barbiene satte sentralnervesystemet raskt ut av spill, slik at man slapp å bekymre seg om praktiske problemer, som smerter og andre fysiske ubehag. Så, mens man sov, om ikke akkurat den søteste søvn, så i hvert fall i fred og ro, sluttet åndedrettsapparatet ganske enkelt å fungere, noe som, forståelig nok, førte til at hjertet sluttet å slå.
Metoden var så sikker at man heller ikke trengte å være redd for å våkne opp i sitt eget spy. Eller som en grønnsak på et lokalt sykehus uten tilgang på mat eller airconditioning.
Noe hadde han tross alt lært etter å ha jobbet tretten år i narkotikapolitiet.
Det hjalp også å ha vært innlagt på Norges mest berømte psykiatriske institusjon.
Værgudene tømte plutselig hele badekaret over øya. Det sprutet til og med regn inn gjennom det lille hullet i vinduet og myggnettingen.
Et lynnedslag lyste opp rommet.
Urinstanken fra det oversvømmede toalettet lå stram over det lille huset.
Blikket hans falt på singelen som Hannibal hadde sparket ut av Elvis-samlingen: «I’m So Lonesome I Could Cry.»
Gode, gamle Elvis. Alltid et ord for dagen.
Han la pillene tilbake på bordet. Tok opp whiskyflaska. Satte den på bordet. Så knuste han glasset i rammen og plukket ut fotografiet av gutten. Han stirret på det nesten et minutt. Til slutt stakk han det under T-skjorta og trykket det mot brystet igjen. Huden var så svett at fotografiet klistret seg fast.
Han plukket opp den første barbien.
Noen mente selvmord var feigt, at det var en kujons måte å løse problemer på. Det var mye dumhet i denne verden, men glatte påstander av denne typen slo knockout på det meste. Sannheten var at det var få ting som krevde større mot og større besluttsomhet enn selvmord. Statistikken levnet liten tvil om det. Hadde det vært så lettvint som noen trodde, ville likene ha ligget strødd på fortauet foran alle verdens høyhus hver morgen. Der lå det av en eller annen grunn bare duemøkk.
Men unntak fantes det alltid, og kanskje var Stein Inge Olsen nettopp et slikt unntak. For spesielt modig hadde han aldri følt seg. Og ikke gjorde han det nå heller. Ja, den venstre hånda skalv så han ikke engang greide å gripe tak i whiskyflaska. Fingrene kjentes valne og iskalde. Først på det tredje forsøket fikk han skikkelig tak. Med en rask bevegelse la han den blå barbien på tunga, løftet flaska og satte den for munnen.
I samme øyeblikk smelte rottefella under senga igjen, med et rotteskrik som overdøvet både regn og torden. Samtidig hørte han rop og kraftig banking på ytterdøra.
Han spyttet ut tabletten og så seg forvirret rundt. Hva i granskauen hadde han fanget, dyr eller menneske?
Kjøp Magellans kors på nettet!
Falt innledningskapitlet i smak? Magellans kors kan du få kjøpt hos din lokale bokhandel eller på nettet. Under finner du diverse lenker til ulike nettbutikker som tilbyr boka.
