Kapittel 1 - Cebu

Hannibal krøp for­siktig ut fra gjemme­stedet sitt bak ølkassen som sto innved veggen. Først kom det lille rottehodet til syne, deretter den lange kroppen. Lydløst pilte han videre over det våte betonggulvet til neste forpost, den øde­lagte høyt­taleren til platespilleren. Her ble han stående en stund og rekognosere, som en kom­mandosoldat dypt inne på fiendens territorium.

        Et tordenbrak fikk sjalusivinduet over sengen til å klirre så lenge og høyt at Stingo trodde at glasset skulle slå sprekker, løsne fra sprossene og komme regnende ned over ham. I stedet var det bare sand, skitt og fuktige frø som kom dryssende, fra papegøyeburet oppunder taket, idet Ari, pape­gøyen, slo med vingene, skvaldret og laget et svare rabalder for å vise hva han mente om tordenvær, strøm­avbrudd og bek­mørke.

        En av firfirslene i taket smattet.

        Stingo løftet hånden for å klaske i hjel en mygg som hadde satt seg på halsen hans, men selvsagt var det lille insektet for­svunnet lenge før det ble snakk om noe seriøst avlivningsforsøk. Den brå arm­bevegelsen resulterte bare i at albuen hans traff krakken som sto ved siden av sengen, slik at ris­skålen og det halv­fulle whiskyglasset som sto der ramlet i gulvet og knuste.

        «Myggjævel,» mumlet han.

        Hannibal lot seg ikke affisere av granatnedslaget to meter unna. Etter et raskt blikk mot døren for å forvisse seg om at den fremdeles sto på gløtt, slik at retretten var noen­lunde sikret, jumpet han opp på Elvis-platene, der han med en gang mistet fotfestet, den høyre forlabben skled til siden slik at en av singelene falt ut. Da han hadde klort seg i sikkerhet på toppen av de høyere og stødigere LP-ene, hoppet han opp på kontor­stolen og videre opp på skrivebordet.

        Stingo rynket pannen.

        Sanders, den stumme apekatten som hadde buret sitt over klesskapet i hjørnet, hadde også begynt å fatte interesse for Hannibals dristige raid. Sanders grep tak i de rustne metall­stengene i buret og ristet i dem. Den lille apemunnen åpnet seg, men ikke en lyd kom forbi de gule tennene.

        Hannibal foretok en ny rekognosering.

        Hver gang lynet slo ned utenfor, sprang de små rotte­øynene over gjenstandene på bordet: nedstøvet leselampe, møllspist politi­lue, lommelykt, dopapirrull, inkasso­varsel for en ubetalt Master­Card-regning, tallerken med råttent mango­skrell der to kaker­lakker fråtset, lesebriller, en åpen bok, En plutselig, frigjør­ende tanke av Kjell Askildsen, vase med visne, stjerne­formede blomster, søp­pelbøtte som blant annet inneholdt to halvspiste ham­burgere, en flaske Jack Daniel's, tjuesju små piller på grått apotek­papir og to innrammede bilder.

        Det ene bildet var av den svettende skapningen som lå i sengen, men i full uniform og med politilua på hodet.

        Det andre bildet viste en ti år gammel gutt med inn­sunkne kinn, uten hår på hodet.

        Hannibal krøp rundt skrivemaskinen og begynte å snuse på bildet av gutten.

        Det var det som var problemet med rotter, tenkte Stingo innbitt. De visste ikke hvor grensene gikk.

        Med et vræl rev han det fuktige sengeteppet til side og satte høyre fot på gulvet, selvsagt på et av glasskårene, noe som fikk munnen hans til å tømme seg i et nytt gaul.

        Han kastet seg over kontorstolen og slo om seg i mørket.

        «Pissrotte, rektumrotte, rottepikk!»

        Lamper, flasker, bøker, briller, lommelykter, blomster­vaser, søppelbøtter og do­papirruller fløy gjennom luften. En tornado kunne ikke ha gjort en bedre jobb.

        Hannibal innså at slaget var tapt. Med en rasende pistring og et hate­fullt blikk på den halvnakne, brølende skapningen tok han noen kjappe finter fram og tilbake foran skrivemaski­nen før han plutselig hoppet ned fra bordet, suste gjennom luften som et flygende ekorn, landet på toppen av Elvis-albumene, sprintet hjulbeint langs veggen, forbi øl­kassen, og kom seg i dekning under sengen.

        Stingo pustet dypt inn.

        Med skjelvende hender plukket han opp bildet av den ti år gamle gutten. Han tørket forsiktig av rammen og glasset med t-skjorten og trykte bildet varsomt mot brystet, holdt det der en lang stund, helt til hjertet begynte å slå i normalt tempo igjen.

        «Jørgen, Jørgen…» mumlet han.

        Nå som søppelbøtta lå på gulvet, med innholdet strødd omkring – halvspiste bananer, majones og burgere i en vassen grøt – fikk han dråpene fra taket midt i hodet, iskalde monsun­dråper som rant nedover nakken og kinnene.

        Et tordenskrall fikk huset til å riste igjen.

        Sanders hoppet i buret.

        Ari slo med vingene.

        Langsomt satte Stingo fotografiet tilbake på skrivebordet.

        Han snudde seg og ristet på hodet. Rommet hadde utvilsomt sett bedre dager. Men sånn gikk det når man trodde at man kunne klare seg uten hushjelp, tenkte han. Eller, hvis han skulle være ærlig, ikke hadde råd til å ha en. Hvor skulle det ende når det ikke lenger var mulig å få tak i kvinnfolk som var villige til å stelle andres hus for hundre og femti kroner måneden?

        Hånden hans plukket opp det grå papiret der de tjuesju pillene lå i pene rader. Mirakuløst nok hadde de overlevd tornadoen. En av dem falt ned på gulvet. Tjueseks. Det burde holde. Ingen vits i å hamstre flere. Han hadde utsatt det lenge nok. Flere måneder. For ikke å si flere år.

        Mange trodde det lot seg gjøre med sovepiller. Niks. Alle sovepiller var selv­mords­sikre. Det hjalp ikke hvor mange man tok. Hvis man da ikke svelget dem i kombinasjon med cyanid, tre liter 60 prosent og/eller rottegift. Sovetabletter var bare for folk som ville at andre skulle tro at de var suicidale. Barbitu­r­ater, derimot, i kombinasjon med en flaske whisky og fem glass vodka, det burde gjøre jobben. Barbiene satte det sentrale nervesystemet raskt ut av spill, slik at man slapp å bekymre seg om praktiske problemer, som smerter og andre fysiske ubehag. Så, mens man sov, om ikke akkurat den søteste søvn, så i hvert fall i fred og ro, sluttet åndedretts­apparatet ganske enkelt å fungere, noe som, for­ståelig nok, førte til at hjertet sluttet å slå.

        Meto­den var så sikker at man heller ikke trengte å være redd for å våkne opp i sitt eget spy, eller som en grønnsak på et lokalt sykehus uten tilgang på mat eller aircon­ditioning.

        Noe hadde han tross alt lært etter å ha jobbet tretten år i narkotikapolitiet.

        Det hjalp også å ha vært innlagt på Norges mest berømte psykiatriske institusjon.

        Værgudene tømte plutselig hele badekaret over øya. Det sprutet til og med regn inn gjennom det lille hullet i vinduet og myggnettingen.

        Et lynnedslag lyste opp rommet.

        Urinstanken fra det oversvømmede toalettet lå stram over det lille huset.

        Blikket hans falt på singelen som Hannibal hadde sparket ut av Elvis-samlingen: «I'm So Lonesome I Could Cry.»

        Gode, gamle Elvis, tenkte han, alltid et ord for dagen.

        Stingo la pillene tilbake på bordet, tok opp whiskyflasken og satte den på bordet. Så knuste han glasset i rammen og plukket ut fotografiet av gutten. Han stirret på det nesten et minutt. Til slutt stakk han det under t-skjorten og trykte det mot brystet igjen. Huden var så svett at fotografiet klistret seg fast.

        Han plukket opp den første barbien.

        Noen trodde at selvmord var feigt, at det var en kujons måte å løse problemer på. Det var mye dumhet i denne verden, men glatte påstander av denne typen overgikk det meste. Sannheten var at det var få ting som krevde større mot og større besluttsomhet enn selvmord. Stati­stikken levnet liten tvil om det. Hvis det hadde vært så lettvint som folk ville ha det til, hadde likene ligget strødd på for­tauene foran alle verdens høyhus hver morgen. Der lå det av en eller annen grunn bare due­møkk.

        Men unntak fantes det alltid, og kanskje var Stein Inge Olsen nettopp et slikt unntak. For spesielt modig hadde han aldri følt seg. Og ikke gjorde han det nå heller. Ja, den venstre hånden skalv så han ikke engang greide å gripe tak i whisky­flasken, fingrene kjentes valne og iskalde. Først på det tredje forsøket fikk han skikkelig tak. Med en rask bevegelse la han den blå barbien på tungen, løftet flasken og satte den for munnen.

        I samme øyeblikk smelte rottefella under sengen igjen, med et rotteskrik som overdøvet både regn og torden. Samtidig hørte han rop og kraftig banking på ytterdøren.

        Han spyttet ut tabletten og så seg forvirret rundt. Hva i granskauen hadde han fanget, dyr eller menneske?